Nå er det ikke lenge siden vi feiret påske. Påskefeiringen har foregått uavbrutt siden Gud førte Israelsfolket ut av Egypt.

Den utfrielsen er et bilde og en forløper for den store utferden som Jesus Kristus er Herre for. Den seieren Han vant på korset er uendelig mye større enn det Moses og israelsfolket vant over Farao.

Jesus død og oppstandelse er den avgjørende seier over alt det onde, den onde personlig og hele ondskapens åndehær.

Det var ingen enkel utgang fra Egypt. Gud selv befalte folket slå leir slik ved havet slik at de endte opp med å få havet på ene siden og Faraos hær på den andre. Folket kom i stor nød.

På lignende måte var det Gud Far som ledet sin sønn til Golgata. Jesus sa til disiplene under det siste måltiden: «Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme.» Joh. 12,27.

Det som skjedde på Golgata vil vi trenge evigheten på å utgrunne. Vi leser i Åpenbaringen om lovsangen i himmelen: «De roper med høy røst: Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk.» Åp. 5,12

Hvordan kunne en hendelse som gir slik himmelropende gjenklang skje? Det er inkarnasjonens store mysterium. Inkarnasjon betyr kjøttpåtakelse: Guds Sønn ble menneske, født av jomfru Maria. Et mirakel uten sidestykke. Vi fatter det ikke, men kan ta til oss det Guds Ord sier. Her ser vi i sannhet stykkevis alle sammen.

Opp gjennnom kirkehistorien har det vært store oppgjør rundt dette. Det er ikke til å undres over når det gjelder selve frelsesverket, det storverk Jesus gjorde for med sitt blod å kjøpe oss tilbake til Gud. Slik står det i forklaringen til 2. trosartikkel: «…kjøpt meg fri og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod og sin uskyldige lidelse og død. Dette har han gjort for at jeg skal være hans egen…»

Det har vært så vanskelig for oss kristne å holde fast på at Jesus er sann Gud og sant menneske, helt Gud og helt menneske. Han er én person med to naturer. Disse skal ikke blandes sammen men heller ikke skilles. I den Athanasianske trosbekjennelsen heter det: «Men enda han er Gud og menneske, er han likevel ikke to, men én Kristus.»

Også Luther stod i denne kampen, i forhold til nattverden. Han stod opp mot Zwingli som hevdet at Kristi lidelse bare skjedde etter hans menneskelige natur. Luther holdt med kraft fram: Guds sønn lider, Kristus lider, fordi naturene er uadskillelige i mennesket Jesus Kristus.

Så når vi går til nattverd: Da får vi Jesus Kristus helt som han er, ikke bare den åndelige naturen. Vi mottar Jesus Kristus slik som han er, fullkomment Gud og fullkomment menneske.

For en seier på Golgata: Adskillelsen mellom Gud og oss er borte. Vi får motta Jesus Kristus med alt han er og har!

Og oppstandelsen er beviset: «…ved hellighets Ånd stadfestet som Guds mektige Sønn ved oppstandelsen fra de døde.» Rom. 1,4 Salige påskemorgen! Lys over Golgata. «Han har gjort ende på døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet.» 2. Tim. 1,10.

 Av Leif Halsos